Having fun yet?

Det har faktisk gått så langt at du føler du er nødt til å «trash’e» meg  på bloggen din. Herregud da jentungen… Jeg bor faktisk bare firehundre meter (400m!!) unna deg. Kunne du ikke bare gå den to minutter korte turen ned til huset mitt å banke på døren hvis du hadde et så stort problem med min eksistens?

I to år (2ÅR!!) har du vært on my case hele tiden. Blandet deg opp i ting du ikke har noe med. Forhåndsdømt meg. Jeg hadde ikke en eneste stygg tanke om deg før du begynnte å snakke om meg. Om ting jeg liksom gjorde. Om hvordan jeg så ut. Om hvordan jeg er sjalu, kontrolerende. Hvordan andres personlige problemer er min feil. Hvordan det at andre ikke hilser på deg pga. meg. Har det fallt deg inn at det kanskje var på grunn av deg..? Seriøst, hvis ikke du har tenkt til å holde deg for deg selv, kan du i det minste ta deg tid til å bli kjennt med meg før du roper ut om hvordan livet mitt er. Jeg kommer ikke til å kjefte, jeg kommer ikke til å bite av deg hodet. Jeg tipper at du vet hvor jeg bor, så det er bare å banke på døren.

Til de som har reagert på at jeg skrev følgende:
«Jeg sa så mye som at hvis ett eneste menneske til på min alder i denne gudsforlatte byen annonserte at hun var gravid, skulle jeg spy å flytte til en plass dær alle er sterile. Vell, enda flere er gravid, jeg har spydd litt, så nå trenger jeg bare å finne en plass der alle beboerene er sterile. Lettere sagt enn gjort…»

Jentunger, eller unge damer om dere vill. Hvordan klarer dere å planlegge å føde et nytt menneske til denne værden i en alder av 16-20 år? Jeg skjønner at uhell skjer, jeg var ikke en planlagt baby. Jeg bare har vanskelig for å tro at alle rundt meg er «uheldige» på verdens korteste tidsperiode. Vær så snill å tenk over dette jenter: Min mor var tjue år da hun fikk meg. Jeg husker at vi hadde tre forskjellige leiligheter. Jeg husker leiligheten pappa bodde i på flystasjonen på evenes. Jeg husker at jeg bodde hos bestemor mens mamma fikk ferdig studiene. Jeg husker de to kjærestene mamma hadde. Jeg husker at den ene bare forsvannt uten at jeg visste hvorfor. Jeg husker barnevakter, selv om mamma ikke var på fest ofte. Jeg husker at hun hadde jentekvelder med venninene hjemme. Jeg husker at pappa var værdens beste, selv om jeg ikke så han ofte. Jeg husker at han gikk opp på toppen av et fjell og at jeg kunne se han fra gårdsplassen. Jeg husker at han ringte oss mens han sto oppe på fjellet å vinket til meg. Det meste av det overfornevnte er minner fra jeg var 3-4 år gammel. Resten er minner fra 4-7års alderen.

Barn husker utrolig mye, og det skal lite til for at ting blir brennt inn i minnet deres. Jeg sier ikke at jeg har hadd det vondt, men jeg misunner brødrene mine den tryggheten de har. De bor i et flott hus, de har aldri vært nødt til å flytte, de har både mamma og pappa, voksene foreldre. De har på en måte et litt tryggere og mer stabilt hjem.

Du kan ikke komme her å påstå at jeg ikke vil ha barn fordi jeg heller vil være ute å feste, for jeg fester skjeldent… Jeg vil bare oppleve verden først, flytte rundt litt, få en utdanning, et stabilt liv, jeg vil gi barnet mitt allt jeg ikke hadde. Derfor vil jeg vente, slik at jeg kan gi mitt barn et bedre liv. Jeg er like jentete som alle andre. Jeg drømmer såklart om å gifte meg, bygge hus og få barn jeg også. Det bare trenger ikke å skje i morgen…

Og har du enda problemer med at jeg har min mening og du har din, så vet du hvor du finner meg.

Jeg vil også gratulere Kristine og Adrian med lille baby jenta! Gratulerer så mye!:)