Da paibjørn dro syk på jobb i dag, skjønnte jeg egentlig at det ikke ble noe valentinsgave på meg. Jeg gikk i det værste snyfåkket (ja, på godt nordnorsk!) ned til sentrum slik at jeg var der ti minutter før alt stengte, for å kjøpe roser og en potteplante. Vell, ti minutter før stengetid var køen på blomsterbutikken så lang, at folk sto i kø bare for å komme inn i butikken… Hell no, sier jeg bare! Fy faen så mange folk i en så liten butikk!
Jeg gikk heller inn på kremerhuset for å se om de enda hadde de supergode hjærtedropsene, but no luck… Men på tur ut derifra, så jeg noe… Noe jeg bare måtte ha. Jeg tenkte så fint som, «hvis kjærestepai ikke har kjøpt meg noe, så kan jeg gi denne til han, slik at han kan gi den til meg». Noe så flott for hundre kroner var jo ikke mulig å bare gå forbi!
Et muffins smykkeskrin<3
Så i dag ga jeg kjærestepus en gave han kunne gi meg, og vi ble enige om at den var akkurat det jeg ønsket meg og den fineste gaven ever! Hihi<3
Har foresten ikke brydd oss så mye om valentinsdagen siden det bare er litt over en måned til vi har to og et halvt års dag. Tenk det… To og et halvt år! <3
Bare sånn btw, det sto folk i en kø som nådde langt utenfor blomsterbutikken ti minutter etter senteret var stengt… Omg!
jeg digger de muffins-skrinene. men finner dem ikke selv¨på kremmerhuset. tragisk, må nok se litt nøyere.