Har du tenkt over det, at uansett hvor du snur deg, er det mennesker som dolker hverandre i ryggen. Alle snakker dritt, sprer falske rykter, ødelegger liv, og sier ting uten å tenke seg om. Det er så utrolig sykt, å se på hvordan enkelte mennesker har en utrolig egenskap for å manipulere alle rundt seg. Hvordan de snurrer folk rundt lille fingeren, og ingen ser det. Hvordan får de til å være så kald og ufølsom. Så egoistiske. Hvor har samvittigheten deres blitt av? Ble de født uten den? Ble de skapt falsk?
Såklart må det jo være noen fordeler med å ha denne gaven (hvis det går det an å kalle det en gave?). Folk med denne «gaven» får det jo som de vil, men får man ekte venner hvis man er falsk selv? Jeg tror det, at hvis du baserer vennskap på løgn og bedrageri kommer det aldri til å bli ett godt vennskap. Er du ikke deg selv, er det jo ingen som liker deg for den du egentlig er.
Når man har møtt så mange mennesker som de jeg har skrevet om ovenfor, hvordan vet man da hvem man kan stole på? Hvordan vet man at man ikke blir lurt trill rundt i gjenn, og i gjenn? Så snart jeg oppdager at noen har løyet til meg, eller skjult ting for meg (ting som anngår meg altså, mæn, fålk må jo få litt privatliv.), blir jeg veldig på vakt. Jeg blir og veldig skeptisk og på vakt når noen jeg er venn med plutselig sier ting bestevennen deres har sagt i all fortrolighet videre. Hvis de kan si slikt om sine nermeste, hva stopper dem for å gjøre det samme med meg? Foreksempel når jeg og kjæresten har kranglet, så er jeg yderst forsiktig med hvem jeg «lufter» tankene og følelsene mine til. Ingen vil vell ikke at hele byen skal vite at dere hadde en usaklig krangel om noe helt ubetydelig? For trossallt blir man jo venner i gjenn, men det er det ingen som klarer å fokusere på. Alle må suge til seg det negative.
Jeg kan ikke huske at mennesker har fungert anderledes, værken før eller etter jeg kom til værden. Er vi skapt slik? Eller er det et serriøst holdnings problem som bare har utvikklet fra tidenes morgen?
Now dance, fucker, dance…
