I gårkveld var vi ute å kjørte litt i det vakkre høst mørket. Siden ingen av oss skulle på jobb i dag ble det ganske sent. Vi kom hjem klokken to om natten, parkerte bilen og gikk mot huset. Da vi kom til innkjørselen sto dær en bitteliten pusikatt helt alene. Hva gjorde den stakkars lille ute alene så sent? Den mjauet og malte og ville ha oppmerksomhet. Stakkarn kunne ikke ha vært mer enn to måneder gammel. Hvem slipper en to måneder gammel kattepus ut i kalde mørke netter, når de nettopp har fådt den? Lille baby pusen prøvde så godt som den kunne å bli med oss inn. Det gjorde vondt i hjerteroten min å måtte jage den vekk fra døren. Dumme mennesker! Jeg håper kattepusen fannt veien hjem igjenn.
Slik så min kattepus ut da vi nettopp hadde fått henne. Hun lå mellom madrassene i 1.50 senga mi å sov. Hun hadde gått ute sammens med mammaen sin og søskene sine siden hun kunne gå. Men første dagen vi hadde henne ute i hagen sammens med oss klatret hun opp i et tre, og dær ble hun sittende å rope helt til mamma måtte hente stigen å klatre opp å hente henne. Med andre ord ikke helt klar for å være alene ute. Nå ligger stakar pusen min i himmelen og sover. Mest sannsynlig mellom et par skyer, hun elsket å ligge mellom ting. Jeg savner pusen min</3
huff.. jeg hadde aldri villet ha pus ut så tidlig, men heller aldri om natten. Kan jo være at han har smuget seg ut og stukket av og ikke funnet veien hjem igjen da?! Åhh,så fin pusen din var.. Det er så trist når de må forlate oss.. huff :/
Stakkar pusen, det kan ikke ha vært lett å la den bli igjen ute! Jeg vil alltid ta med meg alle dyr hjem;)