Jeg skjemmes litt over meg selv og resten i min aldersgruppe. I går tok jeg meg selv i å unskyllde rotet i leiligheten med at jeg hadde vært så sliten etter jobb at jeg ikke hadde fått gjordt noe med det. Jeg synes jeg hører mange som er slitne og synes hverdagen er tøff. De som har valgt å få barn i ung alder maser om at fedrene til barna ikke tar ansvar, og hvordan det er hardt å sjonglere arbeid, hus og hjem.
Hva er det vi syter etter? Hvordan klarte de seg før i tiden? Min bestefar hadde fire søsken (hvis jeg ikke husker helt feil), de bodde i et kjempe lite hus (jeg har sett det), og moren hans var nokk hjemmeværende med barn og hus. Tror du hun fikk hjelp av oppvaskmaskin og vaskemaskin? Nei du, på den tiden var det nokk ikke noe kjære mor, å her sitter vi og syter om ting som; «æææsj, jeg hater å henge opp klær etter vaskemaskinen har vasket de for meg!», «Faaen, det suger å være meg, for jeg har ikke oppvasksmaskin…» Vi er så jævla bortskjemmte at vi tror allt bare skal skje av seg selv.
Tenk på moren din, min hadde fulltidsjobb og var alenemamma. Når jeg var ni fikk jeg søsken, da fikk hun enda mer å styre med. Det å komme hjem fra jobb, lage middag til barna, rydde av bordet, slappe litt av med avisen etterfulgt av husarbeid og barnepass til kvelden kom. Dette er normalt for de, hva er normalt for oss? Joda, her kommer vi hjem fra jobb, hiver oss ned i soffan å sjekker facebook for å se om det er noen andre som gjør noe spennede vi kan lese om. Så er det tid for tv, venner og avslapping. For det er jo så synd i oss. Stakkars, vi har jobbet litt.
Ikke nokk med det, mesteparten av landets befolkning sliter med den nye sykdommen ME, eller kronisk utmattelses syndrom om du vil. ME kommer i forskjellige grader og mononukleose (kyssesyke) er ofte grunnen til utfallet. ME kan og oppstå etter å ha blitt utsatt for mye psykisk stress, depresjoner, hendelser som kan påvirke psyken kraftig, eller store fysiske påkjennelser (fks, kyssesyken).
Første gang jeg så ME var da naboen min fikk det, hun hadde født sitt femte barn i løpet av syv år, og da barnet nådde ettårsalderen ble hun ekstremt syk. Hun ble lyd og lys inntollerant. Hun var utslitt å lå kunn i kjelleren hvor det var mørkt og stille. Jeg aner ikke hvordan historien endte, for det siste jeg hørte var at de flyttet nermere foreldrene hennes slik at de fikk hejlp med barna.
Hvordan ble det slik at så mange lider av denne sykdomen, som plutselig bare har blusset opp som ill i tørt gress uten at noen har hørt om den før, den eksisterte jo ikke. For noen år siden begynnte de å prøve å finne ut hva som egentlig feilet disse menneskene som ble så kronisk syke at de knappt klarte å gå til postkassen uten å bli ubeskrivelig sliten. Noen kur finnes det heller ikke, og ingen vet helt egentlig hva som skjer i hodet til disse mennskene.
Er det måten vi lever på som har forårsaket denne plagen? Allt stresset med at tidene forandres? Er vi bare blitt svakere av alle hjelpe middlene vi har? Av at internett og tv presser unyttig informasjon inn i hodene våre? Fler og fler ungdom plages med å bestemme seg for hva de vil bli når de blir stor fordi det er så mye å velge mellom. Før gikk jentene husmorskolen og mennene ble ting som elektriker, snekker, eller lignende.
Har verden utvikklet seg fortere enn oss? Sliter vi med å henge med? Tror du ME har eksistert i alle år, uten at noen har klart å sette seg ned å si at de sliter fordi det var noe helt annet å si slikt før? Hvorfor tror du at den vanligste grunnen til sykemelding i norge er psykisk press / stress?
Ja, jeg grubbler. Dette er noe jeg tenker over ganske ofte. Hva tror du er grunnen til at ting er blitt slik?
